|
MOT KVINNER OG BARN -fornærmedes rettsstilling i praksis Utredningsprosjekt i Nordland, Troms og Finnmark Av Åse Texmo (prosjektleder) og Lisbeth Aarvik (prosjektmedarbeider ) FORORD v/ daglig leder ved Kvinneuniversitetet Nord
Forord Det er viktig at denne erkjennelsen resulterer i konkret handling. For å få til handling Kvinneuniversitetet
Nord har også et sterkt ønske om å få en bred politisk debatt om
hvordan samfunnet håndterer familievold- og overgrepsproblemene . Dette
handler Kvinneuniversitetet
Nord ønsker å finne tid og ressurser til å arbeide videre med
dokumentasjonen som er samlet inn i dette prosjektet og knytte dette
opp mot annen kunnskap vi har på området. Dette for å gi et godt
grunnlag til å arbeide direkte mot Kvinneuniversitetet Nord, oktober 1998 Berit Woie Berg (tilbake til innholdsfortegnelse)
Forord Dette er ingen forskningsrapport, snarere en kvalifisert meningsytring basert på Rapporten kan kanskje til tider være dyster lesning. Det blir da viktig å fremheve at Vi vil takke Kvinneuniversitetet Nord som har hatt vilje til å ta tak i problemstillingen. Videre vil vi takke alle de som gjennom samtaler og diskusjoner i prosjektets ulike faser Spesielt skal nevnes:
(tilbake til innholdsfortegnelse) PRESENTASJON Kvinneuniversitetet
Nord er en stiftelse som arbeider med utdanning, dokumentasjon,
nettverksbygging og prosjekter, og har som formål å være et
kunnskapssenter der kvinners erfaringer og kunnskaper synliggjøres,
verdsettes, videreutvikles og dokumenteres. Statsadvokat Åse Texmo og etterforsker Lisbeth Aarvik ble ansatt som prosjektmedarbeidere, Styret
for Kvinneuniversitetet Nord har vært styringsgruppe for prosjektet og
Kvinneuniversitetet Nord har hatt det faglige og økonomiske ansvaret
for prosjektet. Prosjektet har mottatt noe økonomisk støtte av Nordland
fylkeskommune, Sosialdepartementet og Justisdepartementet, Prosjektet har gjort en omfattende dokumentasjon konsentrert om Nordland, Troms Videre
er alle saker som ble anmeldt og avsluttet i perioden 1.1.93 til 31.12
97 i de tre alvorligste kategoriene undersøkt statistisk. Sakene
gjelder: Til sammen gir dette et stort og omfattende materiale, og bare deler av det er foreløpig bearbeidet da prosjektet måtte nedkortes i tid og innsamling av materialet ikke var ferdig før i juni. Kvinneuniversitetet Nord vil arbeide for å finne tid og ressurser til videre bearbeidelse og drøftinger av denne viktige dokumentasjonen. Det som legges fram i denne publikasjonen er en presentasjon av noen av de funn som er gjort (tilbake til innholdsfortegnelse) DEL I. INNLEDNING A. Prosjektets bakgrunn Vi hadde begge en følelse av at den totale saksbehandlingen på dette området ikke var god nok og vi hadde også mer eller mindre velfunderte oppfatninger om hvor de svake punkt var. Nå ønsket vi imidlertid å vite - ikke lenger bare tro og anta. Vi ville vite om en del av våre erfaringer var utslag av enkeltstående arbeidsuhell og omstendigheter, eller om det var uttrykk for gjeldende praksis og holdninger. Vi fikk innvilget et års permisjon fra våre faste stillinger og 1.september 1997 startet vi arbeidet med prosjektet som fikk arbeidstittel: "Seksuelle overgrep mot kvinner og barn - fornærmedes rettstilling og oppfølging i alle ledd av prosessen". Det som tidligere har vært gjort av undersøkelser/forskning på området, har rettet seg mot fornærmedes formelle og prosessuelle rettigheter. Vår vinkling er praksis i de tre nordligste fylkene - Nordland, Troms og Finnmark. At forskjellen mellom formelle rettigheter nedfelt i lov og praktiseringen av disse kan være utslagsgivende for sakens utfall, kan illustreres av følgende eksempel: Innføring av ordningen med gratis advokatbistand til offeret i de alvorligste sedelighetssakene var et stort skritt i riktig retning ( strpl. kap. 9 a ). Tanken var bl.a. at bistandsadvokaten skulle være med å påse at politiet gjorde sin jobb - purre hvis det gikk for tregt, - påklage en henleggelse osv. Det er ikke vanskelig å se at denne utmerkede ordningen er lite verdt for den enkelte dersom vedkommende rett og slett ikke får informasjon om sin rett. Det kan skje for eksempel fordi den som tok i mot anmeldelsen på det lokale lensmannskontor ikke kjente til fornærmedes rett til advokatbistand eller syntest det var unødvendig i denne konkrete saken. Kanskje var polititjenestemannen i virkeligheten ikke utdannet politi, men en av de mange ufaglærte betjentene som til enhver tid fyller stillingshjemler i etaten, særlig i distriktene. Vi kan videre tenke oss at "tjenestemannen" sender saken til ansvarlig politijurist, en ung nyutdannet jurist - begynt i jobben for kort tid siden - som i sin tur feilaktig henlegger saken. Feilaktig fordi vedkommende ikke hadde formell kompetanse til å henlegge (påtaleinstruksen kap.22) eller fordi bevisvurderingen var uriktig. Den uerfarne jurist resonnerte som så at uten tekniske bevis - bare påstand mot påstand, - er det nytteløst. Derfor stemples og arkiveres dokumentene på politikammeret uten at statadvokaten overhodet får vite om saken.
Dette er en flik av den virkeligheten som har møtt oss dette året. De skrevne regler kan i høyden bare gi en ramme rundt måten saksbehandlingen skal gjennomføres på. I hvilken grad saksbehandlingen blir betryggende, beror på hvordan reglene blir praktisert. Det vil igjen være avhengig av både holdninger såvel som menneskelige og økonomiske ressurser. (tilbake til innholdsfortegnelse) B. Prosjektets innhold. Vi opplever situasjonen så vidt allarmerende at vi har valgt å legge frem en forholdsvis avgrenset rapport snarest mulig der intensjonen er å presentere tilstrekkelig dokumentasjon for å underbygge vårt forslag om en "Økokrim-enhet" for sedelighetssaker. Arbeidet anses imidlertid ikke sluttført med dette, men vil bli videreført av KUN. (tilbake til innholdsfortegnelse)
DEL II. METODE - GJENNOMFØRING. Hovedvekten er lagt på gjennomføring av intervju/samtaler etter et på forhånd utarbeidet spørsmålsoppsett. Vi har gjennomført ca 50 intervju - hvorav rundt halvparten utgjøres av representanter fra politi og påtalemyndighet. Øvrig intervjuobjekter har vært saksbehandlere / fagpersoner innenfor barnevern (6 stk) - psykiatri (2 stk) - medisin ( 6 stk) - krisesenter (4 stk). Spørsmålene har vært konsentrert omkring tema som: Vi har søkt å belyse informantenes egen praksis - og deres vurdering av denne, samt invitere til refleksjon over situasjonen og hva som eventuelt kan og bør gjøres. Intervjuenes varighet har vært på rundt to timer. Innenfor en relativt fast struktur har vi også gitt rom for å ta opp problemstillinger den enkelte har vært særlig opptatt av. Videre har vi utarbeidet et relativt omfattende tallmateriale for samtlige politidistrikt. Bare en del av det totale materialet vil bli benyttet nå. Vi har i første omgang foretatt et utvalg der vi har konsentrert oss om de områder som har betydning for det / de forslag til endringer som her fremsettes. Det øvrige materiale vil kunne brukes senere. Prosjektet har ikke hatt noen fast referansegruppe. Underveis har vi imidlertid konsultert utvalgte fagpersoner og miljøer for synspunkter og innspill. Vi har også vært på flere konferanser - nasjonale og internasjonale - både som deltakere og innledere. Det har gitt oss nyttige impulser og tilbakemeldinger. (tilbake til innholdsfortegnelse) DEL III. TALLMATERIALET A. Saksantall / forekomster. For Nordland fylke har vi også sett på det totale antall sedelighetssaker som anmeldes. Vi har ikke bearbeidet hele dette materialet, men litt forenklet kan vi si at det hos politiet i Nordland registreres en ny sedelighetssak hver arbeidsdag. Det kan synest mye. Likevel vet vi at dette bare er den øverste toppen av isfjellet. Mørketallene er store. Vår egen erfaring er at politiet heller ikke har noen tradisjon på å arbeide for å få flere saker. Dette i motsetning til kolleger i utlandet / andre kriminalitetsområder. Mens man f.eks. på
narkotikaområdet driver aktiv spaning / etterretning for å få kunnskap
om miljøer og enkeltpersoner som begår straffbare handlinger, kan det
på sedelighetsområdet virke som om man nærmest gjør det motsatte. Krisesentrene vi har vært i kontakt med melder alle om et stort antall voldtektssaker som aldri blir anmeldt. De siste årene har man innen krisesenterbevegelsen blitt oppmerksom på at i et flertall av de sakene der kvinner oppsøker senteret p.g.a. langvarig mishandling i parforhold, foreligger det også seksuelle overgrep / voldtekt. Når det gjelder saker der barn er involvert ser vi at barnevernet rundt om i kommunene har meget ulik praksis m.h.t. spørsmålet om hvorvidt en sak skal anmeldes og eventuelt når.
I praksis ser det ut til at det er opp til den enkelte barnevernarbeider å ta denne avgjørelsen og at det i liten grad kommer føringer fra overordnet myndighet. Mens enkelte politidistrikt opplyser at nesten alle anmeldelsene som gjelder barn kommer fra barnevernet, er forholdet i andre distrikt at nesten ingen slike anmeldelser kommer fra barnevernet. Hva som påvirker barnevernet i deres beslutning, og hvorfor praksis er så forskjellig er forhold vi i utgangspunktet ønsket å se nærmere på, men som vi ikke fant rom for i denne omgang. Vi har som nevnt utarbeidet et relativt omfattende tallmateriale for samtlige 11 politidistrikter for følgende sakstyper: · Voldtekt - strl. § 192. Disse tre sakskategorier utgjør de alvorligste sedelighetsforbrytelsene. Gjentatt utuktig omgang med barn under 10 år har lovens strengeste strafferamme - inntil 21 års fengsel. Vi har tatt for oss samtlige anmeldte og avgjorte saker i femårsperioden 1993 - 1997. Dvs. at sakene er anmeldt etter 1.januar 1993 og avgjort innen 31.desember 1997. Dette materialet utgjør totalt 497 saker som fordeler seg slik: · voldtekt - 226 saker Vi har kontrollert hver enkelt sak, slik at ingen saker er dobbeltregistrert. I praksis kan nemlig et saksforhold omfattes av flere straffebestemmelser. (tilbake til innholdsfortegnelse) B. Henleggelse / Domfellelse Se nærmere på illustrasjoner for : Voldtekt, §192 ------------------------------------------------------------------------------------------------ Det mest oppsiktsvekkende er kanskje at så vidt mye som 80 % av de aller alvorligste sakene - gjentatt utuktig omgang med barn u.10 år - blir henlagt. Her finner vi også den høyeste frifinnelsesprosenten ( 11 %). Bare 9 % av sakene endte med domfellelse.
Fem av de elleve politidistriktene hadde henlagt samtlige saker innen denne kategori over hele femårs-perioden. For øvrig kan nevnes at et politidistrikt hadde henlagt alle saker under alle tre sakskategorier vi undersøkte. Også for voldtektssakene finner vi en svært høy henleggelsesfrekvens - 77 %. Samtidig kan det kanskje overraske at kun 5 % av sakene endte med frifinnende dom. Slår vi sammen de tre sakskategoriene blir fordelingen slik: henleggelse 69 % - domfellelse 24 % - frifinnelse 5 %. 5 % frifinnelse totalt må sies å være relativt lavt. Det ser med andre ord ut til at når påtalemyndigheten først bestemmer seg for å fremme saken for retten, får man oftest domfellelse. Muligens vil dette kunne komme til å forandre seg etterhvert som vi ser virkningen av den såkalte " to-instansordningen". Frem til 1.august 1995 ble som hovedregel alle straffesaker som gjaldt forbrytelser som kunne medføre strengere straff enn fengsel i fem år, behandlet direkte for lagmannsrett. For disse sakene , hvor skyldspørsmålet ble avgjort av lagretten (juryen) var det ingen adgang til å få overprøvet bevisvurderingen under skyldspørsmålet. Spørsmålet om skyld var med andre ord avgjort en gang for alle. Her har det funnet sted en viktig lovendring slik at fra og med 1.august 1995 behandles alle straffesaker i herreds- og byrett som første instans - også de alvorligste sakene som tidligere gikk direkte for lagmannsretten. Det kan nå ankes over alle sider ved den avgjørelse som er truffet i første instans - også over bevisvurderingen under skyldspørsmålet. Dersom anken gjelder en forbrytelse som kan medføre fengsel i mer enn 6 år (hvilket er tilfelle for alle de tre sakskategorier vi har sett på), har domfelte et ubetinget krav på å få sin sak prøvet på ny. Det skjer da ved behandling i lagmannsretten, hvor skyldspørsmålet fortsatt avgjøres av juryen. De aller fleste domfelte benytter seg av sin ankeadgang. Blir det frifinnelse anker som oftest påtalemyndigheten. Vi har i den senere tid sett mange eksempler på domfellelse i herredsretten og frifinnelse i lagmannsretten. Mens herredsretten må begrunne sin avgjørelse ( domsgrunnene "skal angi hovedpunktene i rettens bevisvurdering") er lagrettens avgjørelse av skyldspørsmålet ubegrunnet. Her svares det kun "ja" eller "nei". (tilbake til innholdsfortegnelse) --------------------------------------------------------------------------- For øvrig er det relativt stor forskjell mellom de tre fylkene m.h.t. henleggelsesfrekvens. Når det gjelder voldtektssaker varierer det fra 69 % til 84 %.
For gjentatt utuktig omgang med barn under 10 år var forskjellen særdeles stor. Mens et fylke henla 70 % av sakene henla et annet fylke så mye som 94 %. Her skal det imidlertid nevnes at det dreier seg om relativt små tall. Videre fant vi at der henleggelsesprosenten "bare" var 70, endte hele 22 % av sakene med frifinnelse. Domfellelsesprosenten ble dermed nesten lik h.h.v. 6 og 7 %. Lavest henleggelesesfrekvens har vi for sakskategorien utuktig omgang med barn under 14 år. Totalt henlegges 58 % av sakene med en variasjon på fra 46 % til 73%.
Også innen hvert fylke ser vi store forskjeller. Eksempel med 100 % henleggelse er allerede nevnt. (tilbake til innholdsfortegnelse) C. Saksbehandlingstid. Gjennomsnittlig saksbehandlingstid -samlet for Nordland, Troms og Finnmark: ----------------------------------------------------------------------------------- Det er stor variasjon i saksbehandlingstiden. Gruppen "henlagte saker" rommer svært ulike forhold. Henleggelsesgrunner som "gjerningsmannen død" , "gjerningsmannen under 15 år", "foreldelse" krever kanskje ingen omfattende etterforskning. Hovedtyngden av de henlagte sakene kommer imidlertid inn under "bevisets stilling".
For de henlagte sakene varierer saksbehandlingstiden fra 1 dag til 5 år. For saker som ender med rettskraftig dom (domfellelse eller frifinnelse) finner vi en saksbehandlingstid som strekker seg fra 4 måneder til 3 år og 6 måneder. Etter innføring av to-instans, må man forvente ytterligere økt saksbehandlingstid. Det går gjerne et halvt, ja kanskje bortimot et år mellom første og annen gangs domstolsbehandling. Mange av ofrene har behov for psykiatrisk behandling. Meldingen fra psykiatrien til politi/påtalemyndighet er at man ofte ikke kommer i gang med adekvat behandling før saken er endelig avgjort. En psykolog sa det slik: (tilbake til innholdsfortegnelse) UTREDNINGEN A. Bevisvurderingen Når en sak henlegges p.g.a. bevisets stilling, vil det si at påtalemyndigheten for så vidt godt kan legge til grunn at det foreligger et straffbart forhold som ikke er foreldet og der gjerningsmannen er kjent og tilregnelig, men at man ikke anser seg i stand til å føre tilstrekkelig bevis til å oppnå fellende dom. Bevisene er med andre ord ikke gode nok. Det må en også kunne legge til grunn i en del av de sakene som ender med frifinnelse. Det kan selvfølgelig være at tiltalte var uskyldig, men det kan også skyldes kvaliteten på påtalemyndighetens bevistilbud. Ved hvert av de 11 politikamrene har vi intervjuet minst en politijurist - fortrinnsvis den ansvarlige for seksuelle overgrepssaker, og minst en etterforsker - den som ble opplyst å ha hovedansvaret eller størst erfaring på området. Alle har vært positive og tatt godt imot oss. Vi har opplevd det som en fordel / styrke at vi har erfaring fra samme etat. Muligheten for misforståelser / at man snakker forbi hverandre er liten. Dessuten tror vi at vi vet å stille de riktige spørsmålene. Ulemper kan være at man ikke ser det åpenbare og at man påvirker informanten. Dette er noe vi har vært oss bevisst og forsøkt å unngå. Så godt som samtlige intervjuobjekt innen politi / påtalemyndighet sier at de kan altfor lite om sedelighetssaker / at de ikke behersker fagfeltet.
De vurderer sedelighetssakene som spesielle og vanskeligere enn andre typer straffesaker. Særlig oppleves bevisvurderingen som vanskelig. Det medfører at man også har problemer med å ta stilling til når etterforskingen bør anses avsluttet. Flere illusterer dette med å vise til eksempelvis promillesaker hvor det nærmest gir seg selv hva som må gjøres, mens en sedelighetssak i mye større grad krever egen kreativitet sammen med kunnskap om fagområdet. Konsekvensen er at sedelighetssakene ofte blir liggende fordi de ansvarlige rett og slett føler seg usikker på om ytterligere etterforsking er nødvendig og på hvordan saken skal vurderes rent bevismessig. (tilbake til innholdsfortegnelse) B. Arbeidsfordeling / organisering Vår undersøkelse viser at ved 8 av de 11 politidistriktene fordeles samtlige straffesaker blant juristene etter en fastsatt turnus - saksjour.
Det blir dermed tilfeldig hvem av juristene som behandler en innkommet sedelighetssak. Den som har jour på det tidspunkt saken registreres, blir påtalemessig ansvarlig. Tre politidistrikt har tatt sedelighetssakene ut av den vanlige saksfordelingen og gjort det til et spesialområde. En jurist er da fagansvarlig på området og behandler selv alle sakene av en viss størrelse.
Hvorvidt man har valgt den ene eller den andre ordningen kan bero på tilfeldigheter. Ved to politidistrikt uttrykte man en bevisst holdning og ønske om spesialisering og utvikling av spisskompetanse. Også organiseringen på etterforskningssiden varierer ved de 11 politistasjonene vi har besøkt. Fire av stasjonene har faste tjenestemenn ved etterforskeravdelingene med seksuelle overgrep som sitt spesialfelt. Noen stasjoner har ingen faste etterforskere på området, men bruker kvinnelige tjenestemenn som til daglig jobber ved ordensavdelingen. Eksempel på dette fant vi bl.a. et sted der etterforskeravdelingen besto av 10 mannlige etterforskere, men hvor altså ingen jobbet med sedelighetssaker. Ved fire stasjoner hadde man hatt faste etterforskere, men disse var gått over i andre stilliger og nye hadde overtatt eller skulle overta. En stasjon hadde ingen fast etterforsker, men brukte en kvinnelig førstebetjent fra et annet tjenestested.
Begrunnelsen for ikke å tildele fagområdet til en bestemt etterforsker var at der ikke var kvinner ved stasjonen. Dette er en holdning som går igjen flere steder. Der det var utskiftning på etterforskeravdelingen og man skulle ta inn noen som kunne arbeidet med sedelighetssaker, var det unge, nyutdannede kvinner som ble valgt.
I lensmannsdistriktene varierer det hvorvidt man har faste tjenestemenn/kvinner på sedelighetssakene. Vi har ikke innhentet opplysninger fra hvert enkelt lensmannskontor, men den informasjon vi har fått fra påtaleavdelingene går ut på at det er få lensmannskontor som har tjenestemenn med opplæring på fagområdet. Dette samsvarer med de opplysningen vi har fått fra kursansvarlig ved politihøyskolen vedrørende deltakelse på etterutdanningskurs. Praksis med å gi bistand fra politistasjonene til lensmannsdistriktene varierer. Noen steder bistår man relativt ofte, andre steder overhodet ikke. (tilbake til innholdsfortegnelse) C. Samarbeid Integrert påtalefunksjon / styrt etterforskning.
I alle straffesaker av en viss størrelse er det nødvendig med en integrert påtalefunksjon. Det gjelder i særdeleshet sedelighetssaker. Et tett og godt samarbeid mellom etterforsker og jurist er nærmest en forutsetning for et godt resultat. Av intervjuene fremkommer det imidlertid at i de fleste politidistriktene overlates etterforskningen i sin helhet til politiet. Juristene trekkes ofte bare inn dersom det er spørsmål om å benytte straffeprosessuelle tvangsmidler ( ransaking, pågripelse etc.) I enkelte tilfeller blir juristen først kjent med saken når den anses ferdig etterforsket og klar for endelig påtaleavgjørelse. - tverrfaglig samarbeid.
Vår erfaring fra mange års arbeid med sedelighetssaker er at siden midten av 80-tallet, da saksområdet nærmest "eksploderte", har det tverrfaglige samarbeidet gjennomgått flere faser der den tverrfaglige usikkerhet og konkurranse til tider har vært mest iøynefallende. Man har forsøkt å holde hverandre utenfor ved kritikk, mistenkeliggjøring og gjensidige påstander om å ødelegge saken. Til tross for at det har vært arrangert utallige tverrfaglige konferanser og seminarer er det vanskelig å påvise noen entydig positiv utvikling som har gitt seg utslag i konkrete resultater. På enkelte områder kan det faktisk synes som om fornærmede blir dårligere ivartatt i dag. Slik situasjonen er nå risikerer barn å bli fratatt muligheten for terapautisk krisehjelp p.g.a. redsel for påvirkning i forhold til etterforskning og rettssak.
For å sette dette i relief kan vi tenke oss situasjonen ved en trafikkulykke hvor et barn blir påkjørt. Ingen vil her være i tvil om at ambulanse og helsepersonell først og fremst må slippe til og gjøre sin jobb. Ingen vil la barnet ligge å blø ihjel i påvente av politiets og rettsvesenets arbeid. Vi er kanskje nå i 1998 kommet til det punkt hvor psykiatrien ikke lengre kan og bør vente på politi og påtalemyndighet. Politiet kan ikke lengre overføre sine problemer til hjelpeapparatet/psykiatrien. Vi har imidlertid også sett eksempler på at det i enkelte kommuner jobbes svært godt tverrfaglig, men dette samarbeidet preges imildertid i stor grad av enkeltpersoners personlige engasjement. Det blir altfor personavhengig, noe som gjør samarbeidsstrukturene uklare.
Vi mener at sedelighetssaker må anerkjennes som et mulitiprofesjonelt fagområde / problem behandling - barnevern - politi/rettsvesen. Det
blir viktig å ta stilling til på hvilket stadium (mistankens styrke)
det multiprofesjonelle samarbeidet bør starte. Riksadvokatens
beslutning om at politi/påtalemyndighet ikke skal delta i tverrfaglig
samarbeid der det diskuteres anonymiserte enkeltsaker har aktualisert
dette spørsmålet kanskje mer enn noe. (tilbake til innholdsfortegnelse) D. Opplæring / kompetanse
Spesielt gjelder dette juristene. Dersom man overhodet hadde deltatt på kompetansehevende tiltak, gjaldt det svært korte kurs av et par dagers varighet og ofte for lang tid tilbake. På etterforskersiden var det noe bedre, men også her fantes eksempel på fullstendig fravær av kurs. Og nå snakker vi om "spesialistene" på politikammeret. Ute på lensmannskontorene er nok de fleste uten opplæring. Politihøyskolen i Oslo har utviklet et to-delt kurs i etterforsking av seksuelle overgrepssaker. Ved skolen har vi fått opplyst at det lenge var det svært få fra Nord Norge som deltok. Etter at trinn I ble desentralisert og lagt til landsdelspolitikammeret har det skjedd en markant bedring her. Flere av intervjuobjektene hadde enten deltatt på kurset eller skulle delta i nær fremtid. Grunnen til manglende kursing oppgis å være stram økonomi, tidspress, dårlig / lite kurstilbud og manglende vilje fra ledelsens side til å prioritere fagfeltet. Også innen barnevern og psykiatri oppleves sedelighetssaker som komplekse og vanskelige. Flere av de vi intervjuet fra denne faggruppen opplyste at erfaringer fra enkeltsaker de har hatt gjør at man er blitt mer forsiktig. Sakene har vist seg å være mer komplisert enn man la til grunn på 80-tallet. Det har ført til at mange vegrer seg mot å gå inn i slike saker. Innen barne- og ungdomspsykiatrien oppleves det som uhyre vanskelig å arbeide med barn der saken er blitt henlagt av politiet.
(tilbake til innholdsfortegnelse) E. Andre faggruppers kompetanse - den medisinske undersøkelsen I november 1997 deltok vi på en internasjonal konferanse på Lørenskog arrangert av Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn, med tittel "Seksuelle overgrep mot barn - ny forskning og metodikk i samarbeid og etterforskning." Tunge tema her var vitnepsykologi bl.a. i forhold til avhør av barn og medisinsk / gynekologisk undersøkelse med forelesere av internasjonal klasse. For å si det kort og enkelt - kunnskapen er der, men vi i politi og påtalemyndighet forholder oss i liten grad til den, - i alle fall ikke i Nord Norge. Virkeligheten hos oss illustreres av følgende eksempel : I en sak forelå det to samtidige gynekologiske undersøkelser av samme barn foretatt lokalt. Den ene legen konkluderte med at «hymen var intakt», mens den andre sa at der var ikke spor av jomfruhinnen å se. Det er unødvendig å si at det kompliserte saken bevismessig. Slikt skal ikke skje - og det trenger ikke å skje. For det første har vi i dag utstyr, som gjør at undersøkende lege kan fotografere det han / hun ser. Dermed er beviset sikret og gjentatte undersøkelser av barnet unødvendig. Dessuten bør ikke barn undersøkes av en tilfeldig lege i lokalmiljøet. Vi har besøkt barneavdelingene ved de tre sykehusene i Bodø, Tromsø og Hammerfest. Hver avdeling opplyser at de årlig foretar mellom 10 og 20 undersøkelser. Rutiner og praksis er svært forskjellig ved de tre avdelingene. Bare Hammerfest har colposcop med fotoutstyr. Utstyret brukes konsekvent ved alle undersøkelser og bildene sendes Aker sykehus til vurdering. Barneavdelingen ved regionssykehuset i Tromsø har ikke colposcop. Her tas rutinemessig bilder med vanlig fotoapparat. Bodø har ikke colposcop og tar ikke bilder. I følge Dr. Erik Kryberg Normann, lederen for Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn v. Aker sykehus, mener at 10 og 20 undersøkelser årlig er for lite for å bygge opp/vedlikeholde kompetansen på området. Vi mener at faglig ekspertise må utvikles regionalt. Colposcop og annen teknologi gjør det mulig for leger å konsultere kolleger f.eks ved Aker sykehus eller for såvidt internasjonalt. (tilbake til innholdsfortegnelse) F. Dommeravhør. Situasjonen i Nordland, Troms og Finnmark er på dette området etter vårt syn uholdbar. Mange avhør blir tatt av tjenestemenn eller kvinner uten erfaring eller spesialkompetanse - også av små barn helt ned i 3-4-års alderen - eller kanskje enda verre - de blir overhode ikke tatt. Ved et sorenskriverembete lå det på det tidspunktet vi foretok intervju ved det aktuelle politikammeret 8-10 begjæringer om dommeravhør som ikke var effektuert. Det eldste var i følge politiet ca et år gammelt. Rundt 10 barn hadde altså hatt dette hengende over seg i månedsvis. En annen side av saken er selvfølgelig hva et slikt dommeravhør, når man endelig får tatt det, vil være verdt som bevis. Hva husker en 5-åring etter så lang tid? Forsvarer vil ofte påstå at barnet har vært under påvirkning i like lang tid. Det formelle ansvaret i h.h.til straffeprosessloven er her sorenskriverens. Men, dersom politiet hadde gjort sin jobb skikkelig, ville ikke dette skjedd. Ved det aktuelle politikammeret var man av den oppfatning at det var opp til retten å finne en "særlig skikket person" til å foreta avhørene - til tross for at man her, i motsetning til situasjonen i de fleste andre politidistrikt i nord, hadde en erfaren etterforsker som har gått på kurs på politihøyskolen bl.a. for nettopp å lære å ta dommeravhør. Vedkommende hadde faktisk ikke tatt et eneste dommeravhør etter endt kurs. Man hadde i denne situasjonen ikke vurdert å be om bistand fra KRIPOS. Vi mener dette eksempelet er betegnende for hva som skjer når ingen føler et totalansvar for saken. En politiinspektør beskrev fenomenet som en "ute av øye - ute av sinn - mentalitet". Dommeravhøret er sakens sentrale bevis. Et viktig arbeid er gjort av spesialpedagogene Kari Tøften Gamst og Åse Langballe gjennom prosjektet "Barn som informanter i dommeravhør" - opplæring og metodeutprøving. (Justisdepartementet 1997). Departementet pekte ut 14 etterforskere fra 11 politidistrikt til å delta i prosjektet. Samtlige jobbet til daglig med sedelighetssaker. Deltakerne ble gitt teoretisk og praktisk opplæring i kommunikasjon med barn, samt i den metode for avhør av barn som Gamst og Langballe har utviklet. Metoden ble prøvd ut i autentiske dommeravhør som ble analysert med henblikk på hvorvidt opplæringen førte til forbedret kvalitet. De to sier i forordet til sin prosjektrapport: "Det viser seg at det råder stor uvisshet om hvordan man forholder seg i kommunikasjon med et barn som kan ha vært utsatt for seksuelle overgrep. Det mangler fortsatt kunnskap og erfaring på dette området. Avhør av barn reiser mange problemstillinger. Det kan oppleves overveldende å bevege seg inn på dette feltet hvor kryssende juridiske - og barnefaglige hensyn oppstår." Videre heter det lengre ut i rapporten: "Før opplæring finner vi i hovedsak avhør som har karakter av et typisk avhør hvor avhøreren har en dominerende rolle og hvor målet er å "tappe ut" informasjon fra barnet. Disse avhørene karakteriseres av en tilnærming svært lik den som benyttes på voksne, hvor spørsmål for spørsmål bringes på banen og forsøkes utdypet. Dette er en form som ikke ivaretar det karakteristiske i barnets kognitive utvikling, og krever at barnet kan skifte fra tema til tema og følge den voksnes logiske tenkemåte. Slik vi ser det er denne fremgangsmåten fragmenterende, autoritær og fører til villedelse av barnet."
M.a.o å ta dommeravhør er ingen oppgave for yngste tjenestekvinne på ordensavdelingen uten opplæring og erfaring slik vi har sett eksempel på gjennom vår undersøkelse. I følge strpl. § 234, 2.ledd
skal gjentatte dommeravhør så vidt mulig unngås. Dette er en regel
politiet har oppfattet som nesten ufravikelig, og som på mange måter
har styrt den øvrige etterforskningen. Enkelte av dagens
vitnepsykologer sier derimot at gjentatte avhør av barn i
sedelighetssaker er en nødvendighet fordi det er vanlig at barnet
gradvis husker mer og mer. Man må arbeide med hukommelse og barnet må
føle trygghet for å orke og huske. Dessuten er det slik at det faktisk
ikke er uvanlig at det verste kommer senere. Ved kun et avhør risikerer
man å gå glipp av vesentlig informasjon. (tilbake til innholdsfortegnelse)
DEL V SAMMENFATNING / KONKLUSJON Sedelighetssaker i den form og det omfang vi har i dag er for strafferettspleien et relativt nytt saksområde - ikke mer enn 10-15 år. I riksavokatens gjennomgang av den såkalte Bjugnsaken - BJUGNRAPPORTEN - heter det : "Formålet med riksadvokatens gjennomgang er først og fremst og se på hvilke erfaringer politi og påtalemyndighet kan høste av arbeidet med Bjugn-saken. Avdekkingen av feil eller svakheter ved etterforskingen vil forhåpentligvis sette politiet og påtalemyndigheten bedre i stand til innenfor strafferettslige og straffeprosessuelle rammer - å behandle de vanskelige og følsomme sakene med seksuelle overgrep mot barn" Rapporten ble sendt samtlige politidistrikt og gjennomgått på påtalemøter landet rundt. Er vi så fem år etter Bjugn-saken bedre i stand til å behandle sedelighetssaker? Den dokumentasjon vi nå har innhentet tyder dessverre ikke på det. En politijurist sa det slik: Sammenfatningsvis kan man si at det i de tre nordligste fylkene er tildels store forskjeller på hvordan disse sakene behandles. Det gjelder mellom politidistriktene, men også innen samme politidistrikt (lensmannskontorene). Prosjektet vårt ville blitt altfor omfattende dersom vi skulle besøkt et representativt utvalg lensmannsdistrikt. Her har vi i stor grad måttet basere oss på informasjon fra politikammeret samt innhentet statisitikk. Den mest nedslående beskrivelsen av situasjonen her kom fra en politiinspektør med lang erfaring som om et lensmannskontor i sitt distrikt sier at sedelighetssaker har blitt helt ødelagt p.g.a måten de er blitt håndtert på. I Nordland, Troms og Finnmark har vi 11 politistasjoner(politikammer) og 71 lensmannskontor/andre driftseneheter. I femårs perioden 1993-1997 var det totalt 621 saker til behandling innenfor de tre sakskategoriene vi har undersøkt (utukt.omg.med barn u.14 år, gjentatt utukt.omg.med barn u.10 år, voldtekt). Hver politistasjon behandlet i gjennomsnitt i overkant av 4 saker pr.år (4,2) mens tallet for hvert lensmannskontor er 0.8. Mens de fleste alvorlige sedelighetssaker altså etterforskes i lensmannsdistriktene, er det samtidig klart at med knapt en sak i året er det umulig å skaffe seg tilstrekkelig erfaring og neppe realistisk å opparbeide noen spisskompetanse. Dette er statistikk og gjennomsnittstall. Nå er det selvfølgelig slik at enkelte tjenestesteder av ulike grunner har flere saker enn andre og det er også slik at enkelte lensmannsdistrikter har erfarne og velkvalifiserte etterforskere.
Vårt poeng er imidlertid at etterforskningen bærer preg av enkeltpersoners - engasjement og innsats. Det samme kan forsåvidt også sies om den påtalemessige behandlingen. Slik vi ser det er den totale saksbehandlingen i stor grad personavhengig og tilfeldig. Dette er kanskje det største rettssikkerhetsproblemet. For oss står det helt klart at her er behov for adskillig mer enn litt flikking i kantene. Vårt prinsipale forslag går ut på at vi tenker i de samme baner som man gjorde i forhold til økonomisk kriminalitet da man opprettet ØKOKRIM i 1989. Barn kan da ikke være mindre viktig enn penger. Dersom vi virkelig mener alvor med at disse sakene skal prioriteres, må de løftes ut av de vanlige bunkene hos politi og påtalemyndighet. Vi
ønsker oss et desentralisert "økokrim" for sedelighetssaker - i første
omgang vil vi ha en prøveordning for de tre nordligste fylkene. (tilbake til innholdsfortegnelse)
FORSLAGET Vi har spurt alle våre intervjuobjekt hva de mener må til for å forbedre kvaliteten på straffesaksbehandlingen på dette området. Nøkkelord her er: De fleste mener den optimale løsningen ligger i teamarbeid - et team som også må inkludere den som senere skal aktorere saken. Flere har trukket paralellen til Økokrims arbeidsform. Dette måtte selvfølgelig bare være et utgangspunkt. Vi har tross alt å gjøre med sakstyper som er meget forskjellige. Samtidig har de også åpenbare likhetstrekk - bl.a. at man i stor grad er avhengig av faglig ekspertise som vi normalt sett ikke besitter innen politi og påtalemyndighet. Det er uholdbart dersom behandling - barnevern - straffeforfølgning settes opp mot hverandre. Det kan ikke være slik at man må velge mellom behandling eller straffeforfølgning. Slik vi ser det må løsningen ligge i en integrert problem - løsningsorientert flerfaglig (mulitiprofesjonell) tilnærming. Professor i barne- og ungdomspsykiatri Tilman Fürniss opererte på Lørenskogkonferansen (nov.97) med tre forutsetninger for å kunne jobbe med seksuelle overgrepssaker: 1. - at man kan takle det rent personlig Innenfor alle faggrupper må vi erkjenne ineffektiviteten i den endeløse , individuelle Don Quijote - kampen for å beskytte kvinner og barn mot seksuelle overgrep. En arbeisform som ovenfor skissert vil man kunne få til innenfor en desentralisert enhet for etterforskning og påtale av seksuelle overgrep. For å illustrere at dette forsåvidt ikke er revolusjonerende tenkning, - mye tankearbeid ble gjort i forbindelse med opprettelsen av ØKOKRIM, har vi foretatt et lite eksperiment der vi har tatt første og siste paragraf i påtaleinstruksens kap.35- saker som gjelder økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet og endret det til saker som gjelder seksuelle overgrep og familievold. PÅT.INST. § 35-1.
Mange av de kvinnene som oppsøker krisesentrene p.g.a. langvarig fysisk og psykisk mishandling i parforhold rapporterer også om seksuelle overgrep/voldtekt. Etterforskingmessig har sedelighetssaker og familievoldsaker mange fellestrekk. Vår anbefaling er at Justisdepartementet nedsetter et utvalg for å arbeide videre med forslaget om en prøveordning for en regional enhet for etterforskning og påtale av saker som gjelder seksuelle overgrep og familievold i de tre nordligste fylkene. Vi har
kommet til at det ikke vil være riktig av oss nå og nærmere
konkretisere våre ideer og synspunkter. Kun på et punkt vil vi tillate
oss å komme med noen bemerkninger. Hovedutfordringen består i å etablere faste, forpliktende samarbeidsstrukturer og en best mulig ressursutnyttelse innen regionen og i forhold til faginstitusjoner og fagmiljøer sentralt.
(tilbake til innholdsfortegnelse)
DEL VII Artikkel 2. 2. Partene skal treffe alle nødvendige tiltak for å sikre at barnet blir vernet mot enhver form for forskjellsbehandling eller straff på grunnlag av stilling, virksomhet, uttalte meninger eller trosoppfatning hos barnets foreldre, verger eller familiemedlemmer. Artikkel 3. 2. Partene påtar seg å sikre barnet det vern og den omsorg som er nødvendig for hans eller hennes trivsel, idet hensyn tas til rettighetene og forpliktelsene til hans eller hennes foreldre, verger eller andre enkeltpersoner som ifølge loven er ansvarlige for ham eller henne, og skal treffe alle nødvendige lovgivningsmessige og administrative tiltak for dette formål. 3. Partene skal sørge for at de institusjoner og tjenester som har ansvaret for omsorgen for eller vernet av barn, har den standard som er fastsatt av kompetent myndighet, særlig med hensyn til sikkerhet, helse, personalets antall og kvalifikasjoner så vel som overoppsyn. Artikkel 4. Artikkel 19 2. Slike vernetiltak bør om nødvendig omfatte effektive fremgangsmåter for iverksettelse av sosiale programmer som yter nødvendig støtte til barnet og til dem som har omsorgen for det, så vel som andre former for forebygging, identifikasjon, rapportering, viderehenvisning, undersøkelse og behandling samt oppfølging av tilfeller av barnemishandling som tidligere beskrevet og, om nødvendig, for rettslig oppfølging. Artikkel 34 (a) at noen tilskynder eller tvinger et barn til å delta i noen form for ulovlig seksuell virksomhet; (b) at noen utnytter barn ved å bruke dem til prostitusjon eller annen ulovlig seksuell praksis; (c) at noen utnytter barn ved å bruke dem i pornografiske forestillinger eller i pornografisk materiale. Artikkel 39 PÅTALEINSTRUKSEN § 35 - 1 § 35 - 10 § 192. § 195. § 226 § 234 |